Hjelp jeg skal bli pappa – av anonym

Jeg skal bli pappa. Det skal skje i august, påstås det. Den vordende mor og jeg har på ingen måte planlagt det, og angrepillen virket åpenbart ikke. Prosessen med å ta en avgjørelse på hvorvidt vi ønsker å bære frem barnet var kronglete og føltes lang, selv om vi ikke hadde lang tid på oss til å finne ut av det.
La meg ta det fra begynnelsen, sånn cirka i august i fjor. Vi møttes, trivdes i hverandres selskap, og brukte stadig mer tid sammen utover høsten. I november ble vi kjærester, og venneferien vi hadde planlagt over jul og nyttår ble en kjæresteferie, og stor suksess: To uker der vi tilbragte hele døgnet hver dag sammen, og det helt uten å ønske hverandre dit pepperen gror. Det vil si, der var vi allerede, men det gikk ihvertfall helt uten å lemleste hverandre eller i det hele tatt tenke på å gjøre det. På bussen hjem fra flyplassen falt ordene: “Du, jeg burde egentlig fått mensen i løpet av turen, men det har jeg ikke…”
Et par dager og tre minutter senere kom det opp to streker på testen fra apoteket.

Vi snakket om abort med en gang. Fastlegen ble kontaktet, og vi fikk time dagen etter. Midt i sjokket skrev vi ned det vi klarte å komme på av negative og positive ting med å bli foreldre. Listen ble relativt ensidig. Vi er begge glade i å reise, gjerne til steder der folk flest ikke våger seg. Hun har halvannet år igjen av mastergraden. Jeg jobber bare deltid. Hun er livredd for å bli svær som et hus, og for å føde. Jeg jobber i en kirke, og vi er ikke gift. Hun er amerikaner, og har familien sin på andre siden av Atlanterhavet. På den positive siden: Vi er ikke tenåringer, og vil sannsynligvis bli gode foreldre. Jeg er glad i barn og har vikariert i barnehager av og på i en del år. Norge har gode ordninger for foreldre, særlig sammenlignet med USA. Men det aller tyngste argumentet lå fortsatt på den negative siden, nemlig det faktum at vi har kjent hverandre bare noen måneder, og offisielt vært kjærester i bare noen uker.

 

Hos fastlegen ble vi mottatt med et “gratulerer” som legen så forsøkte å glatte over som best han kunne, da han forsto situasjonen. Enten det var sjokk eller pur frykt han så i øynene våre, så forstod han raskt tabben, og rodde så det fosset. Han bablet i vei på engelsk som best han kunne, prøver ble tatt, og begjæring om abort ble sendt til sykehuset. To dager senere kom brevet med time til forundersøkelse. Den lå halvannen uke frem i tid. Kjæresten tok kontakt med sin tvillingsøster, som etter det første sjokket hadde lagt seg, sendte syv eposter i løpet av natten, med stadig økende engasjement for å innta rollen som tante. En venninne av søsteren, som tok abort for et par år siden, ble også spurt til råds, og det samme ble en studievenninne som går gravid i femte måned eller så. Jeg gikk til verks litt på samme måte med mine venner, og de to beste utspillene jeg fikk var: Det kommer til å gå bra uansett hva dere velger. Jeg tror det verste sjokket la seg der og da. Nummer to var et spørsmål. Vi er jo alle enige om at det er altfor tidlig, men spørsmålet var: Når er det ikke for tidlig lenger? Om et par år? Ett år? Et halvt år? Hvor går grensen?

 

Vi var veldig usikre i begynnelsen, men den eneste logiske utveien måtte jo være abort. I løpet av ti intense dager ble vi mer og mer usikre på det også… Vi kom til sykehuset til forundersøkelse, og kunne bare si at vi ikke visste hvordan det skulle gå. Det ble bestemt at vi, istedenfor å få med hjem den første pillen med en gang, for så å komme tilbake et par dager senere for å få den andre, så skulle vi få ny time over helgen, der vi skulle få den første abortpillen. Da de tok ultralyden tilbød de oss å se på skjermen, hvis vi trodde det ville hjelpe på avgjørelsen. Tvillingsøsterens venninne hadde tatt aborten i Frankrike, og hadde ikke hatt valget å la være å se på skjermen, og hun hadde syntes det var ille. Hennes anbefaling var å be om bilder, som vi kunne se på dersom vi bestemte oss for ikke å ta aborten allikevel. Vi fikk bilder som de la i en konvolutt og limte igjen. Jeg hadde tatt hele formiddagen fri, og avtalen på sykehuset tok kortere tid enn planlagt, så vi bestemte oss for å gå på Amathea for å snakke med noen der om det, men først måtte hun ha noe mat, siden hun hadde vært altfor kvalm om morgenen til å få i seg frokost. Vi satt oss på kafé, og der snakket vi om hvordan det hadde føltes å være på sykehuset, og vi gikk gjennom punkter fra listen som vi skrev for et par århundrer siden. Punktene var de samme, men vekten hadde på et eller annet vis flyttet seg over til den andre siden. Vi åpnet konvolutten.

Da vi noen minutter senere troppet opp på kontoret til Amathea tror jeg damen ble litt satt ut da det kom for en dag at vi hadde bestemt oss for å beholde barnet omtrent mens vi stod i heisen på vei opp. Det var likevel godt å prate med noen helt utenforstående, selv om vi nok kunne hatt mer utbytte av samtalen dersom vi hadde gått dit en uke tidligere.

Vi har fortsatt ikke ringt og avlyst timen på sykehuset, og i går kom jeg på at det var en ting til jeg måtte vite før vi gjør det. Det kommer ikke på tale med noe hastebryllup eller lignende for å tilfredsstille menighetsmedlemmer eller familiemedlemmer eller hva det måtte være, men jeg vil heller ikke leve i visshet om at mor til mitt barn er prinisippielt i mot ekteskap eller noe slikt. Siden vi har vært sammen i mindre enn to måneder er dette, som så mange andre ting vi har blitt nødt til å snakke om lenge før det burde være aktuelt, ikke noe som har kommet opp som noe naturlig samtaleemne, så det var betryggende å finne ut at vi deler det syn at den tryggeste rammen om et forhold og en familie er ekteskapet. Etter at jeg lovet høyt og hellig å ikke gå ned på

ett kne i løpet av morgendagen, ble vi enige om at det ligger i kortene, men at en forlovelse skjer når VI vil det, og ikke som følge av press.
I kveld har jeg avtalt med mine foreldre at vi kommer på besøk til dem i prestegården på sørlandet neste helg, så får vi se hvordan de vordende besteforeldre tar nyheten. For et par dager siden var jeg veldig nervøs ved

tanken, men nå tror jeg mest jeg gleder meg! Jeg skal jo bli pappa!

Bilder: Stock.XCHNG

Tags: ,

4 Responses to “Hjelp jeg skal bli pappa – av anonym”

  1. Lammelåret February 3, 2012 at 6:17 pm #

    En flott historie. Jeg ønsker anonym lykke til!

    • Thomas January 31, 2013 at 4:01 pm #

      Flott skrevet, og lykke til!

  2. Jens M. Fossum February 6, 2012 at 7:34 pm #

    Dette høres ut som en vanskelig prosess, og jeg har forståelse for at dere har vært i begge endene av skalaen – for spørsmålet blir jo oftest om man skal ha barnet eller ikke.

    Nå leser jeg at dere har tatt et valg.

    Hvis jeg skal komme med et velmenende råd, så oppfordrer jeg dere til å vurdere å bearbeide dette temaet sammen med en nøytral 3. part, f.eks en prest, psykolog, det lokale familiekontoret eller en terapeut. Det kan dukke opp ulike følelser og skje ting som dere ikke kan forklare, og da hjelper det ofte å ha noen profesjonelle å lene seg på.

    Dere får ha lykke til i prosessen videre, jeg håper du kan vurdere å dele mer på et senere tidspunkt.

  3. Thomas January 31, 2013 at 3:01 pm #

    Flott skrevet, og lykke til!

Leave a Reply

Powered by sweetCaptcha